Utrikes 26 oktober, 2005

Norsk regeringsförklaring, del 1

Innledning 2
Kapittel 1: Verdigrunnlag for et nytt flertall 3
Kapittel 2: Internasjonal politikk 5
Kapittel 3: Den økonomiske politikken 13
Kapittel 4: Næringspolitikk 16
Kapittel 5: Samferdsel 24
Kapittel 6: Folkestyre, lokalsamfunn og regionalpolitikk 28
Kapittel 7: Et arbeidsliv med plass til alle 33
Kapittel 8: Sosialpolitikk 36
Kapittel 9: Helse og omsorg 39
Kapittel 10: Barn, utdanning og forskning 42
Kapittel 11: Fornyelse og utvikling av offentlig sektor 49
Kapittel 12: Norge som miljønasjon 51
Kapittel 13: Energipolitikk 57
Kapittel 14: Kulturpolitikk 61
Kapittel 15: Likestilling 64
Kapittel 15: Kriminalpolitikk 66
Kapittel 16: Innvandring og integrering 70
Kapittel 17: Kirke- religions, og livssynspolitikk 73

Innledning

Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet fikk samlet flertall på Stortinget etter valget i 2005. I tiden 26. september til 13. oktober har disse partiene framforhandlet dette dokumentet på Soria Moria som grunnlag for en flertallsregjering.

Dette dokumentet utgjør den politiske plattformen for et regjeringssamarbeid mellom disse tre partiene de neste fire årene.

Soria Moria 13. oktober 2005

Jens Stoltenberg Kristin Halvorsen Åslaug Haga
Arbeiderpartiet Sosialistisk Venstreparti Senterpartiet

Hill-Marta Solberg Øystein Djupedal Marit Arnstad
Arbeiderpartiet Sosialistisk Venstreparti Senterpartiet

Martin Kolberg Henriette Westhrin Magnhild Meltveit Kleppa
Arbeiderpartiet Sosialistisk Venstreparti Senterpartiet

Kapittel 1: Verdigrunnlag for et nytt flertall
En flertallsregjering utgått av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil føre en politikk bygget på rettferdighet og fellesskap.

Regjeringen vil føre en politikk som er forankret i et levende folkestyre, en bærekraftig utvikling, et sosialt og samfunnskritisk engasjement, vår nasjonale kulturarv og de humanistiske verdier og ideer.

Norge er mulighetenes samfunn. Vi har store naturressurser og uberørt natur. Vi har lange demokratiske tradisjoner. Vi har et høyt utdannings- og kompetansenivå. Vi har høy sosial kapital og et av verdens beste velferdssamfunn. Vår oppgave er å styrke, fornye og videreutvikle dette velferdssamfunnet. Vårt mål er å gi alle mennesker i hele landet mulighet til å utvikle sine evner og leve gode og meningsfylte liv. Vår visjon er at vi kan overlate til neste generasjon noe mer verdifullt enn det vi selv overtok.

Frihet. Regjeringen bygger sitt arbeid på ideen om at alle mennesker er født frie, unike og ukrenkelige. Vi vil gjennom vår politikk bidra til frihet for den enkelte. Sterke fellesskap er den beste grunnmur enkeltmenneskene kan bygge sine individuelle livsprosjekter på.

Regjeringen vil bekjempe alle former for diskriminering, undertrykking, intoleranse og rasisme. Vi vil føre en politikk som fremmer likestilling mellom kvinner og menn. Personlig frihet bygges best på respekt for andre, på toleranse og mangfold, på åpenhet og raushet. Ingen skal forskjellsbehandles på grunn av kjønn, sosial bakgrunn, religion, etnisk tilhørighet, hudfarge, funksjonsnivå eller seksuell orientering. Alle skal ha like muligheter til å utvikle seg og utnytte sine evner, også de som trenger ekstra hjelp fra fellesskapet for å ha samme muligheter som andre.

Regjeringen vil føre en politikk som styrker den enkeltes personlige trygghet gjennom sterke felles velferdsordninger og rettferdig omfordeling. Trygge mennesker er frie, skapende og kreative mennesker. Vi vil fastholde et omfattende offentlig ansvar for, og en solidarisk finansiering av, de grunnleggende velferdsoppgavene.

Fellesskap. Regjeringen vil løse de store oppgavene gjennom å satse på fellesskapsløsningene. Vi vil styrke det offentliges ansvar og rolle innen de sentrale velferdsoppgavene som helse, omsorg og utdanning. Vi vil motarbeide kommersialisering av disse områdene.

Regjeringen vil styrke fellesskolen. Alle mennesker er unike og skal møtes av en skole som forstår og tar vare på deres individuelle forutsetninger. Vi vil investere i mennesker ved å gi dem adgang til utvikling og ny kunnskap i barnehagen og skolen, i høyere utdanning, i etter- og videreutdanning, og gjennom forskning. Vi vil bygge ut rimelige barnehageplasser med god kvalitet til alle. Vi vil bygge ut eldreomsorgen med flere plasser og flere ansatte.

Regjeringen vil føre en politikk for å redusere forskjellene i samfunnet. Vi vil avskaffe fattigdom ved å styrke de offentlige sikkerhetsnettene og ved å gi ledige mulighet til å komme tilbake til aktivt arbeid. Kamp mot arbeidsledighet er en høyt prioritert oppgave. Arbeid til alle er det viktigste vi kan gjøre for å redusere sosiale forskjeller. Vi vil arbeide for et mer inkluderende arbeidsliv, med plass til ulike mennesker, og med en forventning om at alle kan arbeide etter evne.

Regjeringen vil føre en moderne og framtidsrettet politikk for å skape verdier. Vi vil ta hele landet og naturressursene i bruk. Vi vil bygge ut gode kommunikasjoner for å utløse det store potensialet for verdiskaping i hele landet. Verdiskaping og produksjon er en forutsetning for å kunne fordele. Samtidig er rettferdig fordeling og gode velferdstjenester forutsetninger for høy produktivitet.

Regjeringen ønsker en åpen økonomi med samfunnsbevisste aktører. Vi vil legge til rette for private næringsaktører gjennom gode rammebetingelser, forutsigbarhet og offentlig medvirkning til nyskaping. Vi vil fremme en kultur for nyskaping og gründervirksomhet. Vi vil ha et samspill mellom næringsliv, offentlig sektor og forskningsmiljøer.

Regjeringen vil ha sterkere politisk styring med prosesser og beslutninger som er viktige for landet, lokalsamfunnene og enkeltindividene. Vi ønsker ikke markedsstyring og markedstenkning der markedet ikke fungerer. Vi vil beholde eierskapet til viktige naturressurser og statlig eide selskaper, og sikre den private eiendomsretten for de mange.

Regjeringen mener at også de overnasjonale og globale utfordringene må løses gjennom felles innsats og forpliktelser. Norge skal spille en aktiv og konstruktiv rolle internasjonalt. Norge skal være en pådriver for global fattigdomsbekjempelse og internasjonalt miljøarbeid, og være en tydelig fredsnasjon.

Regjeringen vil legge særlig vekt på å styrke FNs rolle i verdenssamfunnet. Vi ønsker et globalt verdenssamfunn tuftet på aktive stater som respekterer internasjonal rett og de grunnleggende menneskerettighetene. I ord og handling skal Norge være en internasjonal pådriver for disse verdiene, og for økonomisk utjevning mellom nord og sør.

Bærekraft. Regjeringen vil bygge sin miljøpolitikk på prinsippet om bærekraftig utvikling, føre var-prinsippet, og solidaritet med våre etterkommere. Vårt mål om rettferdig fordeling gjelder både mellom dem som lever i dag og mellom nåværende og kommende generasjoner. Norge skal bli et foregangsland i miljøpolitikken. Vi vil føre en politikk som forvalter ressursene på en bedre måte, tar vare på det biologiske mangfoldet og reduserer utslippene for å hindre menneskeskapte klimaendringer. For å løse globale miljøutfordringer trengs forpliktende internasjonalt samarbeid.

Regjeringen vil styrke arbeidet med forebygging i vid forstand. Vi vil stimulere tiltak som gir bedre helse og livskvalitet for den enkelte. Vår politikk for forebygging vil også ha bedre miljø, mindre utstøting fra arbeidslivet og redusert kriminalitet som mål. Kampen mot kriminaliteten skal føres på en bred arena. Bekjempelse av internasjonal og organisert kriminalitet vil bli prioritert.

Regjeringen vil utvikle et nært samspill med frivillige og ideelle organisasjoner. Materiell trygghet er viktig, men ikke nok for å gi gode og meningsfylte liv. Mange lever med vold og trusler om bruk av vold. Mange lever i ensomhet og isolasjon. Rusavhengighet og psykiske lidelser rammer i alle sosiale lag av samfunnet. Tidsklemme og hverdagsstress tærer på mange familier. Regjeringen vil bidra til å møte noen av vår tids nye sosiale utfordringer, og til å sikre omsorg og trygghet for alle, både gjennom gode offentlige velferdstjenester, men også gjennom å støtte og tilrettelegge for frivillig engasjement og utviklingen av et levende sivilt samfunn. Mange av vår tids utfordringer kan ikke løses av det offentlige eller markedet alene.

Regjeringen vil føre en politikk som bidrar til å skape møteplasser mellom mennesker. Vi vil bidra til en oppvurdering av kunstens, kulturens og idrettens rolle. En offensiv kulturpolitikk skal styrke kulturens betydning og tilstedeværelse i hele samfunnet. Alle skal ha tilgang til kulturopplevelser, uavhengig av geografiske og sosiale skiller.

Norge er som de aller fleste land i verden, et multikulturelt og multietnisk samfunn. Regjeringen vil styrke ytringsfriheten og respekten for det å være annerledes, velge annerledes og tenke annerledes enn flertallet. Vår politikk skal reflektere og respektere mangfoldet, samtidig som den skal ta med seg de beste verdier og tradisjoner i den kristne kulturarven.

Regjeringen vil føre en politikk for at samenes stilling og rettigheter som urfolk i Norge blir ivaretatt. Vi vil vitalisere samisk språk, kultur, nærings- og samfunnsliv. Samisk egenart må få utvikle seg i god sameksistens med det øvrige samfunn.

Nytt flertall. Regjeringen vil styrke enkeltmenneskenes innflytelse på egen tilværelse og samfunnets utvikling i alle deler av samfunnslivet. Alle må få tilgang til kunnskap og innsikt som gjør det mulig å delta i de demokratiske prosessene. Frivillige organisasjoner, grupper og sammenslutninger er viktige medspillere i dette arbeidet. Godt fungerende medier er en forutsetning for et levende offentlig ordskifte.

Regjeringen har politisk vilje til å nå disse målene gjennom politisk styring og partnerskap med alle gode og byggende krefter. Vi vil invitere alle med i arbeidet med å gi landet og samfunnsutviklingen en ny retning. For oss er alle innbyggere ressurspersoner og hele landet like viktig i dette arbeidet.

Kapittel 2: Internasjonal politikk
Norsk utenrikspolitikk skal ivareta norske interesser og verdier i en verden i rask forandring. Samtidig skal den bidra til å fremme internasjonale fellesgoder og bygge en bedre organisert verden.

Regjeringen vil øke Norges innsats for fattigdomsbekjempelse, mer rettferdig fordeling og en mer demokratisk verdensorden, både globalt og regionalt.

Hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk ligger fast, herunder sterk oppslutning om FN og folkeretten, medlemskapet i NATO, EØS-avtalen og at Norge ikke er medlem av EU.

Norge skal være en tydelig fredsnasjon. Regjeringen vil styrke Norges bidrag til å forebygge, dempe og løse konflikter.

Regjeringen gir full støtte til ambisjonene i FNs tusenårsmål om å halvere ekstrem fattigdom innen 2015 og vil lede an i arbeidet med å slette gjelda til de fattigste landene.

Det er i norsk interesse at vi har en FN-ledet verdensorden. Derfor vil Regjeringen arbeide for å styrke FN og internasjonal rett.

Regjeringen vil mer offensivt ivareta norske interesser overfor EU og vil føre en aktiv Europapolitikk på et bredt felt.

Regjeringen vil legge vekt på arbeidet med å modernisere utenrikstjenesten i retning av en åpen, dynamisk og fremtidsrettet kunnskapsorganisasjon.

Regjeringen vil arbeide etter følgende hovedprioriteringer i utenrikspolitikken:

Legge opp en helhetlig nordområdestrategi.
Føre en mer offensiv Europapolitikk.
Styrke Norges innsats som fredsnasjon og arbeide aktivt for global rettferdighet og en sosial og bærekraftig globalisering.
Videreutvikle FN og folkeretten som forpliktende avtaleverk for alle nasjoner.

En aktiv nordområdepolitikk
Regjeringen ser Nordområdene som Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene som kommer. Nordområdene har gått fra et sikkerhetspolitisk oppmarsjområde til et energipolitisk kraftsentrum og område for store miljøpolitiske utfordringer, noe som har endret fokuset hos andre stater i regionen. Ivaretakelse av norske økonomiske, miljømessige og sikkerhetspolitiske interesser i nord skal prioriteres høyt og sees i nær sammenheng.

Risiko for skipsulykker, utfordringene fra økt petroleumsvirksomhet, konsekvenser av klimaendringer og faren for kjernefysisk forurensing skal møtes offensivt gjennom økt egen beredskap og tettere internasjonalt samarbeid om tiltak som reduserer farene.

Regjeringen vil søke internasjonal aksept til norske synspunkter vedrørende Svalbard, fiskerisone, olje- og gassutvinning og god miljøforvaltning.

Regjeringen vil styrke folk-til-folk-samarbeidet mellom Norge og Russland, engasjement, informasjon og demokratisk deltakelse i det sivile samfunn blant annet gjennom Barentssamarbeidet.

Regjeringen vil:
definere nordområdene som Norges strategiske hovedinteresse og styrke nordområdearbeidet gjennom organisatoriske endringer og politisk vektlegging.
legge fram en ”Handlingsplan for forvaltnings- og miljøsamarbeidet” i Nordområdene.
gjennomføre nordområdedialoger med alle de viktigste statene som har interesser i nordområdene.
styrke Forsvarets tilstedeværelse og suverenitetshevdelse i nord, inkludert Forsvarets bidrag til god beredskap mot miljøkriser og Kystvaktens evne til ressurskontroll og beredskap.
styrke samarbeidet med Russland, og fortsette arbeidet med å komme til enighet omkring de uavklarte grensespørsmålene.
fremme økt samarbeid på områdene handel, petroleum, fiskeri, miljøvern, helse, undervisning og forskning, turisme og mellomfolkelig kontakt.
styrke Barentssamarbeidet og arbeidet i Arktisk Råd.
ta initiativ overfor andre kyststater i det nord-atlantiske området for å utvikle miljøstandarder for de felles havområdene.

En mer offensiv europapolitikk
Regjeringen går inn for å videreutvikle et tett samarbeid mellom Norge og de andre landene i Europa. Regjeringen vil samarbeide med EU basert på EØS-avtalen. Vi vil støtte aktivt opp om arbeidet i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) og Europarådet for å sikre demokrati, grunnleggende menneskerettigheter og stabilitet i Europa. Norge må også bidra økonomisk til sosial utvikling og til løsning av miljøproblemer i Øst-Europa og på Balkan.

Norge er gjennomgående tjent med utvikling av felles regler og standarder for virksomheten i det europeiske markedet. Der opplegg for slike regler er i direkte strid med norske interesser, skal Norge bruke alle de mulighetene avtaleverket gir oss til å sikre norske interesser. Dersom andre virkemidler strander, vil Regjeringen vurdere å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen hvis særlig viktige norske interesser trues av rettsakter som planlegges innlemmet i EØS-avtalen.

Regjeringen vil følge opp gode miljøinitiativer fra EU og ta i bruk det beste i EUs miljølovgiving, også der de ikke omfattes av EØS. Regjeringen vil stå fast på det unntaket som vi fikk i EØS-avtalen om at det er norske myndigheter som avgjør hvilke genmodifiserte produkter som kan utsettes, markedsføres og selges i Norge.

Regjeringen vil etablere sterkere mekanismer for helhetlig koordinering av den samlede norske innsatsen i EØS som kan øke mulighetene for påvirkning. Det må legges til rette for at norske interesser kan hevdes mer effektivt og tidlig nok slik at en har muligheter for å påvirke EU- beslutninger som er av betydning for Norge enten det skjer gjennom EØS-avtalen eller på annen måte. Regjeringen vil sørge for åpen debatt om EØS- og EU-saker, blant annet ved å involvere Stortinget i større grad. Viktige forslag skal sendes på høring før de behandles i Stortinget.

Regjeringen vil vektlegge en særlig nær dialog om europeiske samarbeidsspørsmål med våre nordiske naboer.

Regjeringen vil øke støtten til interesseorganisasjoner som kan målbære norske interesser overfor EU-prosesser av EØS-relevans, bygge nettverk i EU-land og bringe erfaringer fra Europa-arbeid tilbake for å stimulere til økt debatt i Norge.

Regjeringen vil arbeide for at EU ikke gjennomfører et tjenestedirektiv som fører til sosial dumping.

Regjeringen vil ikke søke om norsk EU-medlemskap.

Regjeringen vil kun bidra med militære styrker til EUs utrykningsstyrke når det foreligger et klart og utvetydig FN-mandat. Det er Stortinget som skal fatte vedtak om avgivelse av norske styrker. Stortinget skal informeres umiddelbart når forespørsel om avgivelse av styrker foreligger. Stortinget skal ha tilgang til all relevant informasjon som er nødvendig for å kunne foreta en selvstendig beslutning. Det skal foreligge engasjementsregler, og Norge må sikres tilstedeværelse i kommandostrukturen.

Regjeringen vil:
Gjennomgå erfaringene med tilknytningen til Schengen-avtalen.
Omorganisere og systematisere arbeidet med EØS-relevante saker, slik at Norges posisjon kan styrkes og arbeidet bli mer effektivt.

Fred, forsoning og nedrustning, og et styrket FN
Regjeringen vil styrke norsk innsats for konfliktforebygging og konfliktløsning. Norge kan spille en viktigere rolle når det gjelder fredsbygging enn på andre områder i utenrikspolitikken, og kan styrke dette gjennom en ytterligere systematisering av innsatsen.

Dette er ikke bare viktig for å fremme utvikling og lindre lidelse i de land som i dag er herjet av konflikt, men også viktig forebygging av hendelser som kan ramme Norge. En rekke konflikter bidrar til internasjonal terrorisme, spredning av masseødeleggelsesvåpen, etnisk hat, miljømessige eller økonomiske kriser og store flyktningstrømmer.

Regjeringen vil arbeide for at NATO-landene skal gå foran når det gjelder bekjempelse av masseødeleggelsesvåpen. Spredning av atomvåpen er en alvorlig trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. NATO må kontinuerlig vurdere sin atomstrategi for å redusere atomvåpnenes rolle i internasjonal politikk. Vårt mål er fullstendig avskaffelse av atomvåpen.

Samtidig vil Regjeringen ta konsekvensen av at de våpen som i dag tar flest liv er lette håndvåpen. Regjeringen vil støtte internasjonale tiltak for å begrense handelen og utbredelsen av håndvåpen, herunder arbeidet med en egen konvensjon om våpenhandel.

Regjeringen vil at Norge skal arbeide for å skrinlegge dagens planer for rakettforsvar, og ta initiativ til et økt fokus på tidlig varsling og forebygging av konflikter.

Det er i norsk interesse at vi har en FN-ledet verdensorden og ikke en situasjon der nasjoner tar seg til rette på egenhånd. Regjeringen vil arbeide for et kraftig styrket FN. Som medlemsland vil Norge støtte aktivt opp om reformprosessen og søke samarbeid med nærtstående land for å arbeide for en moderne og mer effektiv verdensorganisasjon. Norge vil være pådrivere i FNs arbeid for felles standarder på viktige områder og FNs arbeid for videreutvikling av folkeretten.

FN-systemet må kunne møte hele spekteret av utfordringer fra fattigdom og epidemier til terrorisme og masseødeleggelsesvåpen med effektive kollektive virkemidler. FNs apparat for å støtte opp om fredsprosesser bør styrkes. FN må bli satt i stand til å ta strategisk ledelse for den viktige overgangen fra krig til varig fred etter at en fredsavtale er inngått. Norge vil delta med sivilt så vel som militært personell i FNs fredsbevarende- og fredsbyggende operasjoner.
FN har særlige fortrinn i å understøtte stats- og institusjonsbygging. Dette arbeidet skal prioriteres.

Regjeringen vil:
arbeide aktivt og langsiktig for å sette FN i stand til å møte det 21ste århundres utfordringer.
øke deltakelsen sivilt og militært i FN-operasjoner.
støtte arbeidet med en internasjonal konvensjon om våpenhandel
arbeide for et internasjonalt forbud mot klasebomber
styrke Norges mulighet til å bidra til konfliktforebygging, fredsmekling og fredsbygging.
styrke samarbeidet med frivillige organisasjoner, forskningsmiljøer, og andre som jobber med fred og konfliktløsning.

Utviklingspolitikk og menneskerettigheter
Fattigdommen i verden er en krenkelse av menneskeverdet, et brudd på menneskerettighetene og en trussel mot global sikkerhet og miljø. Kampen mot fattigdom og for retten til økonomisk utvikling, demokrati, menneskerettigheter og bærekraftig utvikling er verdenssamfunnets største utfordring og en hovedoppgave for Regjeringen.

Regjeringen vil at norsk utviklingspolitikk skal ha et økt fokus på å bidra til økonomisk og bærekraftig utvikling og fremme av menneskerettigheter. Regjeringen vil styrke fattige lands mulighet og evne til handel, bygging av demokratiske institusjoner og utvikling av offentlige velferdstjenester som helse og utdanning. Regjeringen vil bidra til at de multilaterale utviklings- og finansinstitusjonene legger økt vekt på offentlig velferdsbygging, miljø, helse og utdanning i sine strategier.

Regjeringen vil ta et internasjonalt initiativ for å sikre løpende evaluering av bistanden og en resultatstyrt bistandspolitikk, og etablere en internasjonal overvåkningsmekanisme som vurderer giverlands løfter om bistand og gjeldslette mot faktisk gjennomført politikk.

Regjeringen vil bidra med betydelige midler til etablering av et nødhjelpsfond i FN-regi. Et slikt fond kan være første skritt på veien mot at FN kan få faste inntekter.

Et flertall blant verdens fattigste er kvinner. Kvinners rett til helse og utdanning og kamp mot overgrep mot kvinner vil bli tillagt økt vekt. Regjeringen vil arbeide internasjonalt for å sikre kvinners reproduktive helse, og for å avkriminalisere abort.

Helse er en avgjørende forutsetning for utvikling. Regjeringen vil videreføre og styrke Norges engasjementet for helse i fattige land, blant annet gjennom sterkere engasjement i arbeidet mot HIV/AIDS-epidemien og for å sikre alle barn vaksiner.

Regjeringen vil videreføre et aktivt samarbeid med frivillige og ideelle organisasjoner.
Miljø er de siste årene blitt nedprioritert i norsk og internasjonal bistand. Regjeringen vil ta initiativ til at Norge skal bli et ledende land på dette området, og vil legge fram en handlingsplan for miljørettet bistand hvor hovedprinsipper skal være forvaltning, bruk og bevaring av naturressurser i sam-arbeid og til fordel for lokalbefolkning og samarbeidsland, og bidrag til å redde natur-verdier av global betydning for framtiden.

Norge skal innta en enda mer offensiv holdning i det internasjonale arbeidet med å lette fattige lands gjeldsbyrder. FN må utrede kriterier for hva som kan karakteriseres som illegitim gjeld, og slik gjeld må slettes.

De siste årene er det mange eksempler på at kampen mot terror har satt sivile rettigheter til side. Regjeringen vil arbeide for at bekjempelsen av terror internasjonalt skal skje innenfor rammene av etablerte menneskerettigheter.

Regjeringen vil:
at bevilgningene til utviklingssamarbeid når målet om 1 prosent av BNI og at innsatsen deretter trappes ytterligere opp i perioden.
gi betydelig bidrag til et nødhjelpsfond i FN-regi.
at den multilaterale bistanden i økende grad skal forskyves fra Verdensbanken til utviklingsprogrammer og nødhjelpstiltak i regi av FN-organer. Norsk bistand skal ikke gå til programmer som stiller krav om liberalisering og privatisering.
gå foran for internasjonale avtaler om nye globale finansieringskilder som kan medvirke til omfordeling og styrking av FN-institusjonene, flyavgift, karbonskatt, skatt på våpenhandel eller avgift på valutatransaksjoner.
gå imot en ytterligere utvidelse av hva som internasjonalt kan defineres som offisielt godkjent bistand (ODA) i forhold til militære utgifter, og ikke belaste bistandsbudsjettet med utgifter til militære styrker.
arbeide for større åpenhet om Norges rolle i Verdensbanken og IMF, og vurdere endringer i forhold til politisk styring og mandat for Norges rolle.
gå inn for at Verdensbanken og IMF demokratiseres. Utviklingsland må gis langt større innflytelse blant annet ved at stemmeretten ikke utelukkende knyttes til innskutt kapital.
lede an i arbeidet med å avvikle utestående gjeld til de fattigste landene i tråd med det internasjonale gjeldsletteinitiativet. Kostnader ved sletting av gjeld skal ikke fortrenge norsk bistand jfr den vedtatte gjeldsplanen. Det skal ikke stilles krav til privatisering som forutsetning for sletting av gjeld. Arbeide for opprettelsen av en gjeldsdomstol for behandling av spørsmål om illegitim gjeld.
aktivt arbeide for avskaffelse av dødsstraff i alle land.
følge opp og videreutvikle arbeidet med menneskerettighetsdialoger.

Forsvar og sikkerhet
Dagens sikkerhetsutfordringer er i mindre grad enn tidligere knyttet til tradisjonelle militære trusler. Muligheten for terroranslag, større miljø- og naturkatastrofer eller storulykker innen ulike sektorer av samfunnet er blitt større. Regjeringen vil arbeide for en helhetlig sikkerhetspolitikk, for styrket samfunnssikkerhet og en god balanse i forholdet mellom militær og sivil beredskap.
Regjeringen vil legge vekt på arbeidet for å forebygge konflikter. Dette arbeidet tar sikte på å styrke den internasjonale rettsorden med bedre styringsinstrumenter enn det globale samfunnet i dag har for å skape fred.

Vår sikkerhet trygges best gjennom et godt internasjonalt samarbeid, og gjennom god samhandling med alle våre naboland. Regjeringen vil videreføre Norges medlemskap i NATO, og bruke organisasjonen aktivt til å utvikle transatlantisk dialog, partnerskap, fremme fredsbevaring, nedrustning, rustningskontroll og konfliktforebygging.

Regjeringen vil foreta en gjennomgang av Norges forpliktelser når det gjelder norske styrker i forhold til EU- og NATO-oppdrag og andre internasjonale operasjoner. Vi vil trappe opp den norske sivile og militære deltakelsen i FNs fredsbevarende arbeid, med særlig vekt på Afrika.

Regjeringen vil legge vekt på å bygge videre på og styrke den kompetanse Norge har opparbeidet innen fredsbevarende operasjoner, som har som hovedsiktemål å trygge stabilitet og sikkerhet for sivilbefolkningen.

Regjeringen vil trekke norske stabs- og opplæringsoffiserer ut av Irak.

Deltakelse i internasjonale operasjoner skal være forankret i FN-pakten og ha et klart FN-mandat. FN er den eneste internasjonale instans som kan legitimere bruk av makt. Det skal være en høy terskel for bruk av militærmakt. Norge skal ikke delta i forebyggende angrep som ikke er autorisert av FN.

Regjeringen vil sørge for at det ved inngåelse av avtaler om å stille norske styrker til rådighet i internasjonale operasjoner skal etableres klare retningslinjer for ivaretakelse av Norges internasjonale forpliktelser i henhold til internasjonale konvensjoner.

Regjeringen vil arbeide for større åpenhet og bred forankring av sikkerhetspolitikken og arbeidet med styrket samfunnssikkerhet. Som et ledd i dette vil Regjeringen omdanne utvalget for nedrustning og sikkerhet til et utvalg som i større grad kan gi løpende råd til Regjeringen innen et bredt spekter av felter innen sikkerhetspolitikk og samfunnssikkerhet. Utvalget skal ha faglig og politisk bredde.

Regjeringen vil styrke økonomistyringen i Forsvaret. Stortingets fastlagte rammer skal holdes. Nye store materiellinvesteringer skal gjennomgås i forbindelse med ny langtidsplan for Forsvaret.

Regjeringen vil gjennomgå erfaringene med nedbemanning, privatisering og anbud samt horisontal samhandling i Forsvaret.

Regjeringen vil ha et moderne forsvar, tilpasset nye sikkerhetsutfordringer. Nye og mer sammensatte trusler øker behovet for et fleksibelt forsvar som kan håndtere et bredt spekter av ulike oppgaver. Beredskap langs kysten skal prioriteres høyere enn i dag, og Forsvarets rolle i forhold til miljøovervåking og maritimt redningsarbeid styrkes. Forsvaret skal i større grad enn i dag innrettes mot å håndheve suverenitet og sikre stabilitet i våre havområder særlig i nord

Regjeringen vil opprettholde den allmenne verneplikten, tilpasset til en ny tid. Forsvarets behov skal ligge til grunn.

Regjeringen vil gjennomgå rutinene for innkjøp av forsvarsmateriell med sikte på å sikre en innkjøpspolitikk som sikrer gjenkjøpsavtaler og samsvar med norske utenrikspolitiske mål.

Regjeringen vil:
gjennomføre tiltak for å bedre Forsvarets økonomistyring.
nedsette et bredt sammensatt utvalg for å forberede grunnlaget for en ny langtidsplan for Forsvaret fra 2009.
sikre en god balanse mellom militær og sivil beredskap, og legge økt vekt på samfunnssikkerhet.
ikke avgi militære styrker til internasjonale operasjoner uten en forankring i FN-pakten og et klart FN-mandat.
trekke norske stabs- og opplæringsoffiserer ut av Irak.
styrke norsk deltakelse i ISAF i Afghanistan. På denne bakgrunn vil vi ikke fornye norsk deltakelse i Operation Enduring Freedom når mandatperioden for disse styrkene utløper.
opprette et nytt rådgivende utvalg for sikkerhetspolitikk og samfunnssikkerhet.
fastholde at Forsvaret skal ha som en av sine hovedoppgaver å håndtere suverenitet og sikre stabilitet i våre nærområder.
at Forsvarets tilstedeværelse skal holdes på et høyt nivå i Nord – Norge. Politiske vedtak om lokalisering av avdelinger skal følges opp.

Handel
I handelspolitikken har Norge sterke interesser og et ønske om å fremme en mest mulig rettferdig internasjonal handelspolitikk. Norge har i dag en av verdens mest åpne økonomier. Regjeringen vil arbeide for å fremme et internasjonalt handelsregime hvor hensyn til miljø, faglige og sosiale rettigheter, matsikkerhet og utvikling i fattige land skal tillegges avgjørende vekt.

I de pågående WTO-forhandlingene vil Regjeringen arbeide for å fremme norske interesser, men samtidig opptre som støttespillere for land som fremmer interessene til den fattige delen av verdens befolkning. Norge må bidra praktisk til at de fattige landene kan få hevdet sine interesser, og til at forhandlingene i størst mulig grad skal føres med åpenhet og innsyn for offentligheten. Samtidig vil en også i bistandspolitikken legge opp til at landene i sør kan ta del i utviklingen av internasjonal handel.

Regjeringen vil sørge for en styrket informasjonsformidling til den norske offentligheten om gangen i forhandlingene og de norske posisjonene.

Regjeringen vil arbeide for at WTO-avtaleverket ikke skal stå i veien for en differensiert handelspolitikk hvor det blir mulig å inngå særskilte ordninger for å fremme handel med utvalgte fattige land.

Rike lands eksportstøtte er i dag svært ødeleggende for fattige land og mellominntektsland både når det gjelder hjemmemarkeder og mulighet for eksport. Regjeringen vil støtte arbeidet med forbud mot all eksportstøtte gjennom WTO.

Flammans veckobrev

Låt Flamman sammanfatta veckan som gått. Prenumerera på vårt nyhetsbrev och häng med i vad som händer.

Genom att fylla i och skicka detta formulär godkänner du Flammans personuppgiftspolicy.

Utrikes 28 september, 2024

Frankrikes kockar kokar över

Kocken Nais Pirollet i finalen av Bocuse d’Or i Lyon, ibland kallat kock-vm. Foto: Laurent Cipriani/AP/TT.

I de franska lyxrestaurangernas kök flyger svordomar och kastruller mot lärlingarna. Bakom finns en militär hierarki, byggd på våld och övergrepp. Nu börjar allt fler kockar ifrågasätta systemet.

En torsdagseftermiddag på hotell- och restauranggymnasiet i Metz berättar ett femtiotal elever om sina första erfarenheter inom restaurangbranschen. ”Jag blev slagen och sparkad”, ”Jag fick ett ägg i huvudet för att jag glömt att ställa in marängerna i ugnen”, ”De kastade en våt trasa i ansiktet på mig och sade: ’Du är en slav’”, skriver de med barnslig handstil på lösa pappersark. Författarna är inte mer än 20 år gamla, men många av dem har redan upplevt den kultur av våld – såväl fysiskt som verbalt – som genomsyrar en sektor som i Frankrike sysselsätter 1,2 miljoner människor.

Marion Goettlé, som står framför studenterna den dagen, är förvånad över vittnesmålen. Den unga kvinnan, som är kock på Café Mirabelle i Paris, hade länge hållit tyst om de dagliga kränkningar och sexuella trakasserier som hon utsattes för av en tidigare chef.

– Jag upplevde våldet som en del av yrket, som om vi var soldater som behövde stå i givakt, säger hon.

Den förening som hon var med och grundade 2021, Bondir.e, deltar i kockutbildningar för att hjälpa eleverna att identifiera och stå emot övergrepp.

Han förolämpade och förödmjukade oss, och vi var rädda att han kunde slå oss.

Under de senaste cirka tio åren har vittnesmål kommit fram i ljuset. År 2015 gjorde en anställd en anmälan – som avvisades – mot kocken Joël Robuchon för trakasserier. Samma år pekade en granskning i public service-bolaget France Télévisions ut Yannick Alléno, som hade utsetts till ”årets kock” av Gault & Millau-guiden. Arbetsdomstolen erkände att det förekommit ”fysiskt våld” på Pavillon Ledoyen, hans trestjärniga restaurang på Champs-Élysées. Sedan 2019 har Instagramkontot ”Je dis non chef!” (”Jag säger nej till kocken”) sammanställt cirka 200 berättelser om övergrepp: lärlingar som lyfts i nacken, bränns med kastruller och utsätts för sexuella övergrepp i kylrum.

Yrkets rekryteringssvårigheter, som regelbundet rapporteras i pressen, borde leda till självrannsakan. Men i denna myriad av bistroer och lyxrestauranger är medvetenheten fortfarande låg vad gäller grundfrågan: varför existerar sådana lagbrott – och brist på respekt för människor – i en sektor som har upphöjts till nationellt kulturarv?

I början av 1900-talet rationaliserade Auguste Escoffier arbetet i köket. Den före detta armékocken ville strömlinjeforma landets kök till militära ”brigader”. Längst ned på stegen fanns les commis, lägre tjänstemän som ansvarade för de enkla uppgifterna, och ovanför dem chefs de partie. Sekonden, eller underbefälhavaren, samordnar allt, medan köksmästaren eller kocken (chef) ansvarar för slutprodukten. Escoffiers pyramid utformades för eliten under Den vackra epoken (La belle époque, 1871–1914), men används nu i alla typer av kök.

– Elitgastronomins modell för de förmögna präglar fortfarande undervisningen vid restaurangskolorna, säger Adrien Pégourdie, docent i sociologi vid universitetet i Limoges.

Men vad spelar det för roll om endast en handfull studenter får jobb efter examen?

Varje år utbildar dessa inrättningar tusentals ungdomar, de flesta från arbetarklassbakgrund, som ofta tvingar sig igenom grundskolan innan de sugs in i sektorn. Köksutbildningarna handlar om mer än bara tekniska färdigheter.

Varsågod. En kypare på La Tour d’Argent i Paris dukar inför kvällen. Den anrika restaurangen sägs vara stadens äldsta, och inspirerade Disneyfilmen Råttatouille. Foto: Christophe Ena/AP.

– De disciplinerar kroppar och beteenden för att förbereda eleverna på det underordnade förhållandet till kunderna och en värld som präglas av en hierarkisk arbetsdelning, säger Pégourdie.

Han har inte sett något våld i skolorna, men däremot vad han kallar ”betingning”.

– Eleverna lär sig att acceptera sin plats. En kultur av självuppoffring och total hängivenhet genomsyrar hela läroplanen.

Han noterar också en överrepresentation av barn till militärer, poliser eller säkerhetsvakter, som ”redan behärskar koderna, särskilt känslan av hierarki”.

Restaurangbranschens roll som social stege för tonåringar som inte anses lämpade för universiteten används ofta för att motivera lärlingsutbildningarnas etos om att man ska lära sig ”den hårda vägen”. Unga kockar internaliserar denna princip.

– När kockar berättar om den outhärdliga mobbning de utsattes för i början av sin karriär är det många som tillägger: ”Men vad lärde jag mig!”, säger Xavier Hamon, kock och grundare av gastronomiska universitetet USPG.

Jag upplevde våldet som en del av yrket, som om vi var soldater som behövde stå i givakt.

Vissa personer i branschen har tagit till sig idén att våld bara är en extrem form av stränghet.

– Vissa kockar framställer sina framgångar i köket som en hämnd för de svårigheter de mötte i skolan. De ompositionerar sig socialt tack vare sitt hårda arbete, påpekar Arthur Hacot, som studerar organisationen av restauranger med Michelinstjärnor som en del av sin doktorsavhandling vid tekniska högskolan Conservatoire national des arts et métiers.

Alain Ducasse, Thierry Marx, Philippe Etchebest: de senaste 15 åren har kockar blivit till ikoner. De är kulinariska genier, entreprenörer, tv-stjärnor, och hyllningen skyddar dem från kritik. Som Xavier Hamon påpekar är denna ”berättelse om excellens en del av en prestationskult” som ger dem straffrihet. Politikerna försvarar den franska cateringbranschen till sista såsdroppen. När Frankrikes president Emmanuel Macron den 27 september 2017 talade till de ”stora kockarna” vid matlagningstävlingen Bocuse d’Or glorifierade han deras uppoffringar: ”Dagarna som börjar tidigt och slutar sent, viljan att fullända processen till det yttersta, […] som om tröttheten vore en myt.”

Näsbränna. Fransk public service-tv har anklagat stjärnkocken Yannick Alleno, som här bedömer tävlingsmat, för en våldsam arbetsmiljö på Pavillon Ledoyen, hans trestjärniga Michelinkrog vid Champs-Élysées. Foto: LaPresse/AP.

I samma tal lovordade statschefen de arbetare som han vid midnatt hade sett duka dagens bord ”med passion”.

De är ”förebilder för de unga”, sade Macron: ”Ingenting uppnås utan ansträngning, ingenting existerar utan förtjänst, ingenting vinns utan dessa tidiga morgnar”. Två år senare anmäldes en prestigefylld restaurang i departementet Aude av arbetsinspektionen eftersom de inte hade räknat sina anställdas timmar. Tidningen Libération berättade om hur den dåvarande ansvariga ministern, Muriel Pénicaud, skickade ett välvilligt medlingsbrev med hänvisning till den aktuella kockens ”professionella excellens”, hans ”tre stjärnor i Michelinguiden” och det ”exceptionella betyg […] som tilldelats av Gault & Millau” (17 november 2019).

Hur kan man påstå sig bekämpa våldet om man inte bryr sig om de arbetsförhållanden som leder till övergrepp? För att servera perfekta rätter måste personalen arbeta under outhärdlig tidspress.

– Dagen organiseras enligt principen just-in-time, och minsta problem kan störa servicen och orsaka fel och förseningar. Och i slutändan missnöje från kundens och chefens sida, säger Hacot.

Våldet spelar en dubbel roll. På ett individuellt plan lindrar det spänningar.

– På ett kollektivt plan prövar det de underordnades foglighet, deras engagemang, samtidigt som det eliminerar de minst uthålliga, sammanfattar forskaren.

Fabien, som egentligen heter något annat, har upplevt det på nära håll. Som 21-åring började han som chef de partie på en restaurang med Michelinstjärna. Under sex månader arbetade han ”75 timmar i veckan för 1 300 euro i månaden”. Hans chef, som hyllades av kritikerna, använde brutala metoder för att hålla personalen på tårna, så att restaurangens rykte och lönsamhet upprätthölls.

Om frågan om makt finns överallt i restaurangbranschen beror det också på att jobbet går ut på
att tjäna.

– Han förolämpade och förödmjukade oss, och vi var rädda att han kunde slå oss, minns Fabien.

– Så gruppen var alltid på sin vakt. Ingen tog sig tid att äta, annat än rester, stående eller sittande på en soptunna.

De små ytorna är som gjorda för övergrepp. Framför allt för kvinnor, som fortfarande ofta betraktas som inkräktare i köket.

– Utöver sexism och sexuellt våld utsätts de för strukturell misshandel: avsaknaden av omklädningsrum eller kläder som är anpassade efter deras kroppar, kökens trånga utrymmen där kropparna rör vid varandra, säger Elsa Laneyrie, föreläsare i arbetspsykologi och ergonomi vid universitetet Lumière Lyon 2.

Den trånga miljön ökar också den hierarkiska pressen på alla anställda.

– I köket arbetar de anställda på varandra, utan möjlighet att undkomma chefens blick, som omedelbart ser alla misstag, säger Pégourdie.

Utsattheten beror också på restaurangernas struktur, som i regel är små eller medelstora företag. Chefen är ofta en förebild som har blivit kock genom erfarenhet, utan ledarskapsutbildning.

– Arbetskollektivet ses ofta som en familj. Det gör att problemen sällan politiseras, eftersom det skulle ses som svek att ställa krav, påpekar Maxime Clément, doktorand vid Universitetets institutet EHESS.

De förskjutna arbetstiderna och den atypiska livsstil de medför låser ytterligare in de anställda i en självhushållande logik som gör det svårt att säga ifrån. Vad gör då fackföreningarna?

Uppburen. Begravningsceremoni för Paul Bocuse, som gett namn till världens främsta kocktävling, i Saint-Jean Cathedral in Lyon, den 26 januari 2018. Foto: Philippe Desmazes/Pool Photo/AP/TT.

– Vi blir aldrig tillfrågade om hjälp, trots att vi vet att det förekommer våld. Arbetarna är unga, ibland minderåriga, och vet väldigt lite om sina rättigheter, säger Stéphanie Dayan, nationell sekreterare för anarkosyndikalistiska förbundet Confédération française du travails servicefack.

Under de senaste åren har samtalet dock förändrats, och både skolor och kockar erkänner våldet.

– Men problemen ses som individuella i stället för sociala och kulturella, säger Clément.

Den handfull föreningar som arbetar förebyggande på gymnasieskolor märker att det finns ett intresse för vad de har att säga, men det är ofta enskilda lärare som driver på. En kocklärare som själv har utsatts för psykiskt och sexuellt våld under sin karriär samlar varje år in ”fyra-fem berättelser från hemska praktiker” från sina elever.

– Jag har arbetat i skolor där arbetsgivarna sedan identifierades och undveks, men så är det inte överallt, säger hon. Vi konfronterar inte cheferna för att inte ”bränna” våra partners.

För anställda som inte längre står ut återstår att lämna yrket eller hitta inrättningar som har brutit med brutaliteten. Men kockarna i sådana kök har ofta kommit in i yrket senare, efter att ha omskolat sig. De kommer från mer privilegierade bakgrunder, har högre kvalifikationer och tidigare yrkeserfarenhet och är mer benägna att se problemen i en sektor som de valt för att de brinner för den.

De lösningar som kockarna föreslår är ofta kosmetiska. Stjärnkocken Thierry Marx förklarade för Paris Match (28 februari 2015) att han hade ”infört [meditationsformen] taijiquan för sina anställda för att bekämpa stress och skapa sammanhållning”. GHR, den franska arbetsgivarorganisationen för hotell och restaurang, räknar med att ”pedagogiken” i en ”liten guide till pragmatisk ledning”, som skulle distribueras till de 45 000 medlemmarna under 2024, ska förändra kulturen.

Vår yrkeskår klarar det inte på egen hand. Vi behöver hjälp och perspektiv utifrån: från arbets-inspektionen och samhällsvetenskapen.

Under de senaste åren har dock en ny arketyp dykt upp: den ångerfulla ledaren. Dansken René Redzepi, chef för Noma, en av världens mest prestigefyllda restauranger, sade till New York Times den 9 januari 2023 att han lägger ned verksamheten i brist på en hållbar modell, såväl ekonomiskt som socialt.

I Frankrike är Éric Guérin, köksmästare på La Mare aux Oiseaux, en restaurang i Loire-Atlantique, en av få kockar i media som förespråkar ett humanare arbetssätt. Under lång tid härmade Guérin de kockar som lärt upp honom och berättar att han ”pressade [sina] anställda till det yttersta, skrek, kastade tallrikar och kastruller” och att han indoktrinerades av tanken att ”man måste lida för att bli en bra kock”.

– När min närmaste man en dag sade till mig: ”Jag vill inte vara som du i din ålder”, kom det som en chock, säger han.

Förutom psykoterapeutisk behandling säger sig krögaren ha förkortat arbetsdagen och infört fler raster.

– Vi har återfått en känsla av lugn, efter att ha lämnat inställningen om ”inga gränser”. Det ledde till att personalen byttes ut hela tiden och även utrustningen slets ut snabbare.

Läs mer

Framstegen är dock fortfarande beroende av enskilda kockars goda vilja, utan någon nationell drivkraft.

– Vår yrkeskår klarar det inte på egen hand, säger Hamon. Vi behöver hjälp och perspektiv utifrån: från arbetsinspektionen och samhällsvetenskapen.

Förhållandet till kundernas krav måste också förändras.

– Om frågan om makt finns överallt i restaurangbranschen beror det också på att jobbet går ut på att tjäna.

Artikeln är tidigare publicerad i Le Monde diplomatique.
Översättning: Jonas Elvander.

Krönika 27 september, 2024

Folkhälsomyndigheten har infört riktlinjer för barns skärmtid. Foto: Martina Holmberg/TT.

Man kunde tycka att människor skulle lära sig någon gång. Men nu drar den återigen fram över kultursidor, morgonsoffor och sociala medier. Den här gången triggad av Folkhälsomyndighetens rekommendationer kring skärmtid. Jag talar naturligtvis om moralpanik-paniken, den orimligt starka rädsla som flera generationer vuxna känner inför att stämplas som moralister eller, ännu värre, bakåtsträvare.

Kanske är det tv-programmen Svar Direkt och Studio S vi ska skylla på. Det börjar bli länge sedan nu men jag undrar om dagens unga förstår vilka formativa erfarenheter några pajiga reportage om farorna med videovåld och hårdrock utgjorde för de svenska sextio- och sjuttiotalisterna.

I det ena fallet utmålades möjligheten att hyra VHS-film som ett existentiellt hot mot samhället och i det andra skickades en 23-årig Anders Tegnell, driftig nog att ha blivit chefredaktör för en musiktidning, fram för att ställas till svars för allt från ”satanistiska hårdrocksorgier” till fylleri, varpå det blev diktläsning om trettonåriga flickors utsatthet. Många av de ungdomar som såg sin egen subkultur demoniseras i ett rikstäckande medium utan någon möjlighet att replikera växte föga förvånande upp till vuxna med låg tolerans för varje tecken på förmynderi.

Nej, världen kommer inte gå under för att en trött småbarnsförälder sätter på Babblarna, men det betyder inte att det saknas skäl att fundera på vad ständig fokusstörning gör med oss alla.

Aldrig bli en sådan vuxen. Gott så. Men det är inte heller en slump att människorna på Timbro aldrig tröttnar på att prata hårdrocksnostalgi. För en världsbild där varje försök att utvärdera konsekvenserna av ny teknik faktiskt gäller för ”moralpanik” är en attityd som gifter sig väl med en nyliberal entreprenörskultur där Utvecklingen aldrig får styras ideologiskt. Genomgående är också oförmågan att skilja på att kritisera barn och kommersiella produkter som riktar sig till barn.

I Länstidningen Östersund (8/9) avfärdar den socialdemokratiska ledarskribenten Lina Stenberg Folkhälsomyndighetens nya rekommendationer för skärmtid för barn som ett ”von oben-moraliserande över hur fattigt folk lever sina liv”. Det är en slapp slutsats. Visst har Stenberg rätt i att en högerregering som inte satsar på barn och ungas välmående ska kritiseras. Men det gör inte Stenbergs trötta hö hö-jämförelser med femtiotalets förfasade reaktioner på Elvis Presley (”Se bara på höftrörelserna!”) så mycket vassare. Utöver det märkliga i att häftig ”disruptiv innovation” alltid slutar vara radikalt ny i samma ögonblick som någon vill reglera den kan man ju fundera på hur välfunnen analogin verkligen är.

Nej, världen kommer inte gå under för att en trött småbarnsförälder sätter på Babblarna eller Bolibompas ”Crazy hits” så att den där purjolökssoppan hamnar på bordet någon gång. Men det betyder inte att det saknas skäl att fundera på vad ständig fokusstörning gör med oss alla. I synnerhet hur det drabbar just fattiga barn.

Barnpsykologen Malin Bergström beskriver i Svenska Dagbladet (8/8) hur hon i sitt yrke möter tvååringar ”som vi tror har allvarliga utvecklingsavvikelser eller autism, där det visar sig att barnen har matats med sådan här smörja [AI-genererade barnprogram på Youtube] i så pass stor utsträckning att de har fått för lite adekvat stimulans”. Att Bergström förklarar att det inte krävs särskilt mycket stimulans för att en tvååring ska komma ikapp är förstås en lättnad, men vad händer med dem som inte hamnar på barnpsykologernas radar? Förr eller senare stängs fönstret för när ett barn fortfarande kan leka ikapp sina jämnåriga.

Läs mer

Det kan vara värt att fundera på vad de antiauktoritära ryggmärgsreflexerna riskerar att väcka för svar. Visst kommer en alarmistisk vuxenvärld som vill förbjuda allt nytt och obekant få barn och unga som misstror den. Men exakt samma sak gäller för den vuxne som i varje given situation är så besatt av att uppfattas som ”härlig” och ”avslappnad” att hen landar i en extremt lättsinnig inställning till risker.
Och om vi nu ändå ska ägna oss åt historiska analogier: vid det förra sekelskiftet höll en betydande del av den svenska befolkningen på att supa ihjäl sig. Jag sticker ut hakan och påstår att det var bra att arbetarrörelsen spelade en aktiv roll i att bryta den trenden. Trots att jag tycker det är kul med mikrobryggerier och trots att någon säkert redan då såg det som ett utslag av moralism.

Inrikes/Nyheter 27 september, 2024

Kristna transkritiker ordnade symposium på Sahlgrenska

Seminariet på Sahlgrenska arrangerades av Jovanna Dahlgren, prefekt på Sahlgrenska akademin. Foto: Björn Larsson Rosvall/TT.

Den 30 augusti höll Sahlgrenska akademin ett symposium om forskningsläget inom könsdysfori. Nu kan Flamman avslöja att initiativtagaren samt en av de sju deltagarna kan kopplas till hbtq-kritiska organisationer – varav en klassats som hatgrupp i USA.

”Här är en lista med 65 kön.”

Framför denna uppräkning, hämtad från Illustrerad Vetenskap, föreläste professor och överläkare i psykiatri Mikael Landén om hur synen på könsidentitet förändrats under 50 år. Detta som en del av ett symposium om könsdysfori på Sahlgrenska akademin i Göteborg, arrangerat av Institutionen för kliniska vetenskaper.

Enligt Annika Westh, en av besökarna, betonade Landén under talet att ökningen av könsdysfori bland ungdomar är politisk snarare än medicinsk, och ”resultatet av en kampanj med målet att utradera kön” som ”få vågar ifrågasätta just nu”.

Mikael Landéns engagemang i transfrågan går längre tillbaka än så. 2023 medverkade han på en konferens i New York arrangerad av SEGM, som står för Society for evidence-based gender medicine, ”Sällskapet för evidensbaserad könsmedicin”. Organisationen lades samma år till på civilrättsorganisationen Southern Poverty Law Centers lista över hbtq-fientliga hatgrupper. I Läkartidningen skrev han 2019 att ”kulturbunden psykologisk smitta” kan ligga bakom ökningen av unga patienter med könsdysfori.

symposiet i Göteborg, med undertiteln ”nuläge och kunskapsluckor”, talade bland andra Gennaro Selvaggi som är en av Sveriges främsta könskirurger, och Åsa Tivesten som deltagit i många olika hormonstudier. Medverkade gjorde också överläkare Christopher Gillberg, som 2019 tillsammans med sex kollegor skrev en debattartikel i Svenska Dagbladet, som kallade könskorrigering för barn ”ett stort experiment”.

Än så länge har vi religionsfrihet i landet och vad det gäller mina incitament så är det pediatriska perspektivet samt vetenskapen.

Symposiet organiserades av Jovanna Dahlgren, barnendokrinolog och prefekt vid Institutionen för kliniska vetenskaper på Sahlgrenska akademin. Vid sidan av sitt arbete är Dahlgren också ordförande för Kristna läkare, den svenska grenen av ICMDA (Internationella kristna medicin- och tandvårdsförbundet). ICMDA menar att transitionering varken är effektivt, säkert eller minskar självmordsfrekvensen bland transpersoner, och hävdar att ”könsideologi påverkat västvärlden dramatiskt” de senaste decennierna. Som expertröst i frågan har organisationen lyft fram Christian Legal Centre, en brittisk väckelsekristen grupp som är emot homosexualitet, pornografi och sex före äktenskapet.

Sveriges kristna läkare driver även frågor om dödshjälp och samvetsfrihet, det vill säga rätten att inte behandla patienter om det strider mot ens personliga övertygelser. På organisationens Youtubekanal talar Jovanna Dahlgren om det senare ämnet med Olof Edsinger från Svenska Evangeliska Alliansen, och nämner 28 minuter in att hon ”engagerat sig mycket i könsdysfori” med ”ett nätverk av kristna läkare, många katoliker”, som ”inte syns i undervegetationen, och har sett till att putta frågan i Sverige åt rätt håll”.

Läs mer

I ett sms till Flamman skriver Jovanna Dahlgren:

”Än så länge har vi religionsfrihet i landet och vad det gäller mina incitament så är det pediatriska perspektivet samt vetenskapen. Vad vuxna gör med sina kroppar är ointressant för mig.”

Några dagar senare återkommer hon med ett längre svar:

”Det aktuella symposiet anordnades på initiativ av mig och andra forskare inom och anknutna till Göteborgs universitet för att uppdatera i första hand forskarkollegor och vårdpersonal. Talarna kom från olika medicinska discipliner och hade olika perspektiv. 

Som professor i barnendokrinologi är min uppfattning att det vetenskapliga läget kring medicinsk diagnostik och vårdinsatser vid könsdysfori behöver synliggöras. Vi har kunskaper på många områden men det finns också kunskapsluckor som vi behöver identifiera och hjälpas åt att täppa till. Det finns alltså fortsatt stora behov av uppföljning och forskning på området, inte minst vad gäller hormonbehandling och andra vårdinsatser under transition och deras långvariga effekter. 

Som barnläkare är mitt fokus det pediatriska perspektivet, alltså barnpatientens sårbarhet och att minimera de medicinska riskerna med behandlingar hos ej myndiga individer, oavsett vilken barnendokrinologisk behandling det gäller.”

Flamman har sökt flera av de andra talarna på symposiet, varav samtliga tackat nej till att medverka, eller inte svarat. Sahlgrenska akademin har bett om att få återkomma.

Rörelsen 26 september, 2024

Ja till Europas Förenta Stater

Georgier demonstrerar mot den ”ryska lagen” mot så kallade utländska agenter och för ett inträde i EU. Foto: Shakh Aivazov/AP.

Detta är en insändare. Skribenten ansvarar själv för alla åsikter som uttrycks.

I november 1994 röstade jag nej till svenskt medlemskap i Europeiska unionen. Vid tidpunkten uppfattade jag EU som de gamla kolonialmakternas tullunion, som skulle skydda sig från konkurrensen från det globala Syd. Vi skulle tvingas köpa våra skjortor från Portugal i stället för från Indien, varnade jag för i debatten.

Jag uppfattade också EU som ett hot mot den svenska modellen. Vår höga sysselsättningsgrad för kvinnor och vår skattefinansierade barn- och äldreomsorg hotades av en union där de flesta medlemsstater hade en patriarkal familjesyn. Vår ekonomiska politik skulle dessutom tvingas anpassa sig till Maastrichtavtalet, där låg inflation och budgetbalans överordnades full sysselsättning. Jag trodde i likhet med Vänsterpartiet och stora delar av socialdemokratin att EU var hugget i sten och att fördragen var omöjliga att ändra i progressiv riktning. Om något så skulle utvecklingen gå åt fel håll.

Vi hade fel. Visserligen har den svenska modellen försvagats i och med storskalig privatisering och konkurrensutsättning. Våra klassklyftor har också ökat snabbare än snittet i EU. Men dessa förändringar påbörjades redan före inträdet. Sveriges ekonomiska politik började läggas om redan i mitten av 80-talet, då först kredit- och sedan valutaregleringarna försvann. Våren 1991 blev inflationsbekämpning det överordnade målet för den ekonomiska politiken, vilket befästes efter kronfallet i november 1992. Privatiseringsvågen inleddes i större skala under regeringen Bildt åren 1991 till 1994.

I en tid då både kapitalet, klimatet och de smittsamma sjukdomarna blivit genuint gränslösa räcker inte nationalstaterna till.

Vi hade också fel om färdriktningen. EU:s politik är i dag både rödare och grönare än Sveriges. Klimatlagen slår fast att nettoutsläppen ska minska med minst 55 procent till 2030, med klimatneutralitet senast 2050 och netto negativa utsläpp därefter. Medlemsländerna måste återställa minst 30 procent av de livsmiljöer som är i dåligt skick senast 2030, och 90 procent senast 2050. EU har beslutat om kraftigt sänkta gränsvärden för bland annat asbest, bly och cancerframkallande ämnen.

Unionen har dessutom beslutat om importstopp för varor producerade genom tvångsarbete och strypt bidragen till företag som skatteplanerar. I mars i år beslutade EU att kräva av de globala teknikjättarna att bete sig mindre monopolistiskt: Apple och Google måste nu betala närmare 180 miljarder kronor i extra skatt och böter. Unionen har också beslutat om stöd till aktivister inom hbtq-frågor och aborträtt, samt till kvinnor som förtrycks av de islamistiska regimerna i Iran och Afghanistan.

Självklart kvarstår stora problem. Det beslut om migration och asyl som antogs i april i år präglas av de reaktionära opinioner som stärkts sedan flyktingvågen 2015. Men med tanke på de rådande strömningarna i inte bara Sverige och Danmark, utan också i de två största medlemsländerna Tyskland och Frankrike, så hade migrations- och flyktingpolitiken knappast varit mer human om medlemsländerna själva fått sköta den.

Den före detta ECB-chefen Mario Draghi har i en nyligen framlagd rapport hävdat att EU måste satsa mellan 8,5 och 9 biljoner kronor årligen för att klara den gröna omställningen. Det handlar bland annat om att ersätta fossila bränslen med förnybar energi, ta fram strategiska råvaror som Kina i dag har nära monopol på, samt få fram en grön teknikindustri som kan konkurrera med USA:s jätteföretag.

Läs mer

För detta krävs både stora gemensamma lån samt en expanderad EU-budget. Det skulle innebära klara steg i federalistisk riktning, vilket hittills varit oacceptabelt för svensk socialdemokrati och vänster. Som Göran Persson uttryckte det i januari 2001: ”De som drömmer om en federation får kanske rätt, men de får bara rätt om det är vi antifederalister som får bestämma takten.” Den förre kommunstyrelseordföranden i Göteborg, Göran Johansson, beskrev inställningen som att gå med röven före.

I en tid då både kapitalet, klimatet och de smittsamma sjukdomarna blivit genuint gränslösa räcker inte nationalstaterna till. Vi behöver både ett Europas Förenta Stater och en parlamentarisk församling på den globala nivån.

Veckobrev 26 september, 2024

En budget för de snorrika

En skaldjursplatå serveras på Restaurang Bar Akvarium, på exklusiva adressen Blasieholmsgatan i Stockholm – ett stenkast från Rosenbad. Foto: Foto: Tomas Oneborg / SvD / TT.

Är du arg ofta? I så fall finns många hälsorisker – högt blodtryck, huvudvärk, utslag, rykande öron, samt en plötslig vilja i att banka huvudet i en tegelvägg. (Alla är inte hämtade från 1177.)

För att undvika allt detta bör du hålla dig borta från höstbudgeten, som regeringen lade fram i torsdags. I stället för satsningar på sjukvård och järnvägar sänker de inkomstskatten så att ”hushåll längs hela inkomstskalan får mer pengar i plånboken”.

Stämmer det? Sådär.

Undersköterskor och hemtjänstpersonal får 155 kronor mer att sätta sprätt på i månaden. I den grädda som Elisabeth Svantesson tillhör – med sina 156 000 i månaden –  får man däremot hela tre tusenlappar extra att bränna. Mer än hälften av kostnaderna för skattesänkningen går till den femtedel som tjänar mest. Ministrarna dukar alltså upp till bankett på regeringskansliet, medan vi andra får nöja oss med smulor.

Flamman får mindre än någonsin. Hela vårt mediestöd är indraget, vilket gör att vi blöder 500 000 kronor om året – tills allt är borta. Vårt mål för månaden är 4 300 prenumeranter – för att nå det målet behöver vi bara bli 54 prenumeranter till.

Känner du hur adrenalinet och kortisolet börjar strömma? Jag också. 

Men låt oss använda ilskan produktivt. Här kommer en lista med förslag på hur du kan mobilisera känslosvallet för förändring.

Arbetare: Läkarbesök och blodtrycksmedicin är dyrt, men för 95 kronor har du råd med både bandage och smärtstillande för din brutna hand. Det lämnar utrymme för en digital prenumeration på Flamman för 55 kronor, en investering med obefintlig ränta men desto större politisk avkastning. Se det som ett ILSK-konto.

Tjänstemän: Med ett par hundralappar till över kan du kosta på dig mer offensiva politiska investeringar. Vi föreslår en tryckt tidning för 99 kronor, i kombination med en affisch som föreställer Karl Marx med VR-glasögon för 249 kronor.

Överklass: Om du tillhör det smala segment som både är vinnare på regeringens budget, men som tycker att detta är rent år helvete – har vi ett utmärkt förslag på hur du kan placera ditt förmerade kapital. En tryckt stödprenumeration för 145 kronor i månaden, en substantiell insättning via swish (1234417630) eller plusgiro (60091-6) – och varför inte toppa det med att bjuda hela redaktionen på en helkväll på Café Opera, för att stärka vårt klasshat och kampvilja.

Trasproletär: Du som måste hålla i varenda krona har lyckligtvis en sista ägodel – din arbetskraft. Detta är också din källa till makt. Vi föreslår att du delar denna artikel till alla du känner, och uppmanar dina vänner att prenumerera.

Där har vi den, Flammans nya koalition. Tillsammans kan vi slå tillbaka regeringens hjärtlösa klasspolitik, för vi kommer alltid att vara fler.

Inrikes 26 september, 2024

Så skvallrar P-appen om din position: ”Obehagliga möjligheter”

Flammans reporter Liz Fällman testar säkerhetshålen i parkerings-apparna. Foto: Privat.

Flera av de vanligaste parkeringsapparna gör det möjligt för utomstående personer att spåra var och när bilar parkerar, enbart genom att känna till registrerings-numret. Experter på integritet menar att bristerna kan utgöra en fara för utsatta personer. Flammans reporter sätter sig bakom ratten för att testa.

Jag låser upp den blanka, futuristiska Volvon med ett klick på min mobil, kör den ut ur P-huset och in i ett annat i närheten. En kamera läser av nummerplåten precis när jag rullat innanför garageporten, och registreringsnumret dyker upp framför mig på en skärm på väggen. Jag hittar en plats, slår av motorn, och väntar rastlöst på att de tio första gratisminuterna ska passera. Efter det kommer en betalning på 35 kronor att dras så fort jag passerar kameran på väg ut igen

På andra sidan stan, cirka tolv kilometer bort, sitter experimentets andra deltagare – en vän till mig, som också skaffat ett konto i samma parkeringsapp. Vännen vet inte exakt var i stan jag befinner mig, och har bara fått bilens registreringsnummer. Nu väntar båda spänt på samma sak – ett parkeringskvitto.

När jag kört ut dyker det upp en notis i appen om obetald parkering i några sekunder, innan den försvinner. Strax efter får jag ett meddelande från min vän: ett kvittot med garagets namn och adress, samt starttid och sluttid för vistelsen.

Min vän har precis spårat min bil, i rollen som ”stalker”, för priset av en fika.

”Det bästa är att man kan spionera på vem som helst. Öppna appen, två knapptryck senare har du registrerat ett nytt fordon och kan börja kartlägga livet på din exfru, kanske.”

Allt börjar med ett Flashbackinlägg. En användare höjer den redan paranoida pulsen i forumets övervakningsdel,genom att påstå sig ha hittat ett kryphål i Easypark – ”Sveriges och Europas mest använda parkeringsapp”, enligt företaget själva. Bara genom att skriva in ett registreringsnummer kan hen få en notis om när och var grannen parkerat sin bil.

(mer …)
Kommentar 25 september, 2024

Allan Stutzinsky, ordförande judiska församlingen i Göteborg, under en manifestation för öppenhet, demokrati och mot nazism 2017. Foto: Adam Ihse/TT.

Se den här bilden framför dig: Till vänster, en man med muslimsk huvudbonad som står på en stapel av dödsskallar. Ur klädnaden sticker en sabel ut och ovanför honom står det ”1 400 years”. Mitt emot honom står en ortodox jude med vidbrättad hatt, på en pelare av filosofiböcker. Handen är utsträckt som i hälsning. 

Bilden lades upp på Facebook den 9 juli av Allan Stutzinsky, ordförande för Judiska församlingen i Göteborg tillika kommunpolitiker för Liberalerna. Förutom att bilden är ett klockrent fall av rasism och islamofobi, i en tid där den utpekade gruppen är exceptionellt utsatt, är det bortom allt tvivel att en sådan publicering visar på omdömeslöshet. Inte minst hos en person som inte bara företräder ett politiskt parti, och åtminstone tidigare uttalat antirasistiskt, utan även tusentals församlingsmedlemmar. 

Inlägget möttes av ett ramaskri från församlingsmedlemmarna, som protesterade vilt mot det rasistiska innehållet. Stutzinsky själv blev omedelbart skild från alla sina uppdrag och bad ångerfylld om ursäkt. 

Nej, jag skojar bara. Först tre månader senare gör Judiska centralrådet ett uttalande där de berättar att de  ”påbörjat en intern dialog inom styrelsen för att utvärdera situationen och vidta nödvändiga åtgärder.” Målet är, skriver de, att ”säkerställa att detta inte upprepas”.

Det är en optimistisk förhoppning. Stutzinsky själv är nämligen mindre ångerfull. ”Det har lett till missförstånd, men jag ser ingen anledning att be om ursäkt”, säger Stutzinsky till Dagens Nyheter. Inte ens till sin egen församling? Precis som den vänsterpartistiska kommunpolitikern Daniel Bernmar påpekar vore det minsta man kunde begära att han bad Sveriges muslimer om ursäkt. Men att även be svenska judar om ursäkt vore också på sin plats. För vad tror Stutnitzky? Gör utspel som dessa livet säkrare för judar och muslimer eller otryggare? Gissa. 

Att som Jomshof och Stutnitzky teckna en generisk ”muslim” och benämna den som jihadist är nämligen lika illa som de antisemitiska karikatyrerna. Och det är skamligt att det skulle krävas att Dagens Nyheter uppmärksammar händelsen för att något över huvud taget ska hända. 

Samma snabba reaktion som vi borde kräva av Vänsterpartiet när antisemitiska karikatyrer dyker upp, borde vi kunna förvänta oss av religiösa ledare när de ställs inför antimuslimska budskap. Men en sådan senfärdig och halvhjärtad reaktion på det inträffade är ett tecken på att något inte står rätt till med Judiska församlingen i Göteborg. Med L vet vi ju redan vilken sida de väljer under press.

Kultur 25 september, 2024

Hammarskjölds andliga tvättstuga återuppstår i Hökarängen

Kortsidan i Dag Hammar-skjölds meditationsrum är ett typexempel på svensk ”lagom-modernism”. Foto: Johan Österholm/Konsthall C.

Mariam Elnozahy, ny chef för Konsthall C, bygger en kopia av Dag Hammarskjölds meditationsrum i FN-skrapan. Jakten på svensk andlighet börjar och slutar i tvättstugan.

Vad har en offentlig tvättstuga i Stockholmsförorten Hökarängen och FN-skrapan i New York med varandra att göra? Just nu överraskande mycket. På Konsthall C, inhyst i en av Sveriges första offentliga tvättstugor, har Mariam Elnozahy, konsthallens konstnärliga ledare, låtit uppföra en kopia av Meditationsrummet i Förenta nationernas byggnad.

Beställaren och den engagerade inredaren bakom rummet i FN-skrapan var svensken Dag Hammarskjöld (1905–1961) (bilden), diplomat och världssamfundets andre generalsekreterare själv. Den tillfälliga förvandlingen på konsthallen är Elnozahys första presentation i sin roll och den första i hennes serie Sacred spaces, heliga rum, som hon, genom en rad utställningar och konstnärer, kommer att arbeta med under det kommande året.

För stunden är konsthallen en byggarbetsplats, det långsmala rummet i rummet saknar tak och möblerna är ännu inte på plats. Men kortsidans vägg är målad i ett abstrakt, organiskt mönster i grått och blått. Formspråket är omisskännligen förknippat med den svenska efterkrigstidens modernistiska universalism, modell ”lagom”. En stil som känns igen i utsmyckningar i trappuppgångar, på fasader och annan samhällsbärande arkitektur – kanske även i en gemensam tvättstuga.

Varför just FN:s meditationsrum som startpunkt för din serie Sacred spaces?

– För mig är det ett sätt att kliva rakt in i nuet där inställningen till FN:s auktoritet inte längre är självklar. Under det att folkmordet i Palestina pågår, vilken roll har en sådan här institution i dag?

Ett mini-FN inhyst i en tvättstuga från folkhemsåren omvandlad till konsthall. Båda som månlandare ur ett gemensamt efterkrigsförflutet som landat i en ny tid, med en annan ideologisk grammatik. Är båda andar ur förgångna, som de svartvita ansikten som tittar tillbaka på oss när vi bläddrar i gamla familjealbum?

Men vi tar det från början. När jag kommer till Konsthall C några dagar före vernissagen har Mariam varit konstnärlig ledare i nästan ett år, men på distans från Kairo, för att planera verksamheten. I Sverige har hon bott i fyra månader. Jag undrar vad som fick henne att ta klivet från Kairo till Hökarängen. Svaret: Resurser och ett robust offentligt system för konstnärlig verksamhet.

– Jag vill inte arbeta i brist.

Med sig hade hon sin idé om en serie utställningar som dyker ner i det andliga och religiösa svenska arvet, en osynlig aspekt av det moderna Sverige. Religion har blivit något som ”de andra” håller på med.

– När jag funderade över temat med heliga platser så tänkte jag mycket på kristendomen och dess roll i byggandet av välfärdsstaten. Som egyptisk muslim var det intressant för mig att se på den religiösa pluralistiska kris vi är mitt uppe i – inte bara i Sverige utan i Europa.

Mariam Elnozahy (bilden) växte upp i en sekulär egyptisk familj i det konservativt kristna Texas. Den arabiska våren sammanföll med hennes utbildning och vuxenblivande och efter studier i New York blev resorna fram och tillbaka till Kairo allt mer frekventa. Till sist tog hon steget och flyttade dit.

– Det var där min yrkesbana inom konsten började.

Varför valde du konsten som uttrycksform för ditt politiska intresse?

– Jag tror att vi är politiska som människor, för mig är det en tautologi. Jag började jobba på Townhouse Gallery i Kairo, en konsthall grundad 1998 som under 20 år fungerade som en knutpunkt för konstnärligt skapande för hela Mellanöstern.

Att bo och arbeta i Kairo gav Mariam Elnozahy ett inifrånperspektiv på i landets och regionens historia, en alternativ bild som inte var möjlig att begripa utifrån.

Där verkade på 00- och 10-talet några av samtidskonstens mest intressanta konstnärer med frågor som tacklade sociopolitiska frågor. Walid Raad med sina absurda grepp kring det utdragna inbördeskriget i Libanon eller Wael Shawkys trollbindande glasmarionetter som iscensätter arabisk-europeisk historia ur de förras perspektiv.

– Det var min verkliga utbildning. Jag blev kär i konstnärerna och deras processer. Hur de får saker att hända och materialisera sina idéer. Som typ: ”Jag vill göra en 20 meter lång docka”. Och så gör de det.

Vi blir avbrutna av buller från en borrmaskin, och passar på att titta in i meditationsrummet. Tidsmässigt sammanfaller byggandet av den offentliga tvättstugan i Hökarängen med den senare inhysta konsthallen med anläggandet av rummet i FN-huset så när som på några få år: 1949 och 1953.

Hammarskjöld skapade det här meditations-rummet i FN som ett rum för alla religioner där gäster, ministrar och statsmän kunde tillbe sin gud.

Hammarskjöld brann för samtidskonst och valde själv ut konstnärerna, berättar Mariam. Fresken gjordes ursprungligen av Bo Beskow. Man föreställer sig hur samtalet mellan dem gått. Beskow, för övrigt son till den berömda Elsa Beskow, var mest känd för sina porträtt och verk för kyrkor. Den här målningen behövde dock vara abstrakt och inte föra betraktaren i riktning mot någon särskild religion. Så måste Hammarskjölds instruktioner ha sett ut.

– Han skapade det här meditationsrummet i FN som ett rum för alla religioner där gäster, ministrar och statsmän kunde tillbe sin gud. Samtidigt är den svenska moderna designen förstås inte heller helt befriad från ideologi eller kristendom.

Utöver ett par bänkar, exakta Carl Malmsten-kopior tillverkade av elever från en hantverksskola på Öland som arbetar i hans anda, står även i rummet en replika av det 6,5 ton tunga järnblocket, donerat till rummet av det svenska kungahuset. Säkerligen en vink om skatterna i de norra urbergen. Men i det kapelliknande rummet går associationerna till Mecka med dess Kaba.

Läs mer

– Hammarskjöld hade ett andligt etos bakom sin syn på internationalism. Han betraktade sig själv och sågs av andra som en symbol för den nya freden efter andra världskriget. Sverige var ju neutralt. I sin biografi uppehåller han sig mycket kring det andliga och bekänner sin påverkan från den medeltida mystikern Mäster Eckhart.

Meditationsrummet på Konsthall C är utgångspunkten för en serie samtal, poesiläsningar och meditationer. Den 8 oktober kommer även före detta utrikesminister Pierre Schori för ett samtal om ett Sverige efter Nato. Är neutraliteten lika mycket en relik som putsen på Hökarängens funkistrivsel, eller vad hände med Sveriges gamla internationalism? Kvällen kommer att inledas med journalfilmen Generalsekreterare Dag Hammarskjölds julfirande i Gaza från 1957.

Hur har responsen varit hittills kring ämnet religion?

– Många är sugna på att prata om sina andliga livserfarenheter. Om en pappa som var med i frikyrkan och hur det var konstigt, eller om vad det har betytt att inte känna sig kristen men ändå längta efter något andligt. Andra är inne på magi och ockultism. Andlighet och religion är ett bra sätt att närma sig ett nytt land.

Nyheter 25 september, 2024

Inga liv räknas

En docka utanför Hagley Park i Christchurch efter terrordådet mot stadens moské i mars 2019. Foto: Adobe Stock.

Gruppen No lives matter utlovar en ”ny era av ondska” efter två brutala knivdåd i Hässelby. I media beskrivs de som nihilistiska våldsverkare. Men bakom våldet finns en ideologi med drag av både satanism och nazism.

Det är tidigt på morgonen den 18 juli och en ny extremistgrupp är på väg att göra sin debut i Stockholmsförorten Hässelby. En ung man direktsänder i en chatt när han smyger fram mot en 50-årig kvinna som är på väg till jobbet. Pojken hugger henne bakifrån med en kniv. När kvinnan börjar skrika rusar han därifrån.

Det har knappt gått en timme innan nätforumet Flashback börjar spekulera kring dådet. Den 24 juli skriver den nyregistrerade användaren Betroddmedlem72 sitt första inlägg, där han förklarar attackens syfte. De följande dagarna ger han initierade beskrivningar av allt från hur attacken planerades till vilken kniv som användes.

Att slå nedåt blir att slå mot alla. Tryggheten faller sönder.

”Det här är information som själva polisen inte har gett ut”, skriver användaren. ”Jag vet att han är medlem i onlineterrorgrupperna 764 och NLM (No lives matter).” Han berättar också att en video från attacken lagts upp i deras grupp på plattformen Telegram.

Den 11 augusti startar samma användare en ny tråd på Flashback. Denna gång har en äldre man i 80-årsåldern med rullator knivhuggits i Hässelby, på väg hem från sin demenssjuka hustrus äldreboende. Mannen träffas av tre hugg i ryggen som punkterar hans lunga. Medlemmen berättar att en film från attacken just laddats upp på samma Telegramsida.

Nu reagerar Flashback, tråden exploderar när användarna börjar försöka kartlägga och avslöja vem trådskaparen är. De tipsar polisen om vad de kommer fram till. ”Haffad än?”, frågar Sir89. ”Nope”, svarar Betroddmedlem72 strax efter midnatt den 13 september. Sedan tystnar kontot.

På förmiddagen 13 september berättar Stockholmspolisen i ett pressmeddelande att de omhändertagit en person vid en husrannsakan för att säkra bevisning. Den omhändertagne är bara 14 år.

(mer …)
Ledare 24 september, 2024

Svantesson fyller de rikas fickor

Regeringens nya budget fyller plånboken på de mest förmögna. Foto: Fredrik Sandberg/TT

Medan sjuksköterskor och lärare får sparken satsar finansministern på sig själv.

Bara dagar efter att regeringen lagt fram sin höstbudget meddelar Region Östergötland att förhandlingarna om uppsägningar är färdiga. Miljardunderskott leder till att 235 personer nu sägs upp. 235 par ögon, öron, händer och fötter i svensk välfärd. Antagligen samma 235 som vi applåderade när de räddade våra liv under pandemin. Nu sänker Elisabeth Svantesson sin egen skatt, i stället för att rädda deras jobb.

Snart kommer högerdebattörer att berätta om hur det politiska ansvaret för välfärden fördelas mellan parlamenten. ”Regeringen ansvarar inte för sjukvården”, kommer de att skriva. Sjukvården styrs av regioner, äldreomsorgen och skolan av kommuner. De har inte fel. Men det är också en förenkling.

De välfärdsarbetare som får en hundralapp extra varje månad av Svantesson måste på-minnas om att ministrarna själva får 30 gånger så mycket.

Politikerna i kommuner och regioner har inte samma ekonomisk-politiska styrmedel som finansministern. De kan antingen skära i verksamheten eller höja patientavgifter, kollektivtrafikavgifter och skatt – men deras skatter kan bara höjas platt, och avgifterna slår hårt mot arbetarklassen. Svantesson kan däremot beskatta övervinster, höginkomsttagare, banker, arvtagare, flygresenärer och fastighetsägare. Sig själv och sina högavlönade kollegor. Men det vill hon inte. I stället mobiliseras en armé av politiker, timbroiter och ungdomsförbundare för att skriva spaltmeter om kommuners och regioners slöseri med skattemedel. Om vems ansvaret för krisen i sjukvården egentligen är. Och sedan sänka skatten med 26,7 miljarder.

Läget i välfärden är akut. Tusentals familjer kämpar för att få pengarna att räcka. Nu räcker det inte med delningsbilder om SD-regeringens taffliga prioriteringar eller klimatministerns lögner. Nu krävs reformförslag som vänder utvecklingen.

Läs mer

Vi har alla ansvar för att bära berättelsen om vilket samhälle vi vill ha. Mer-pengar-i-plånboken-politikens gudfäder Reinfeldt och Borg slog sönder sjukförsäkringssystemet med hjälp av sjuksköterskornas extra hundralapp redan 2006. Vi kan inte låta det hända igen. De välfärdsarbetare som får en hundralapp extra varje månad av Svantesson och Kristersson måste påminnas om att ministrarna själva får 30 gånger så mycket. Och att hundralappen finansieras av färre kollegor, försämrat högkostnadsskydd och högre patientavgifter. Den berättelsen behöver bäras av varje människa som kallar sig progressiv.

Samtidigt måste vänstersidan presentera ett alternativ. Sverige behöver en kraftfull opposition som svarar på Svantessons rikemansvurmande, arbetarklassfientliga och orättvisa budget med en annan politik. Övervinster, förmögenhet, arv och fastigheter måste beskattas. Avdrag för städhjälp och köksrenoveringar på Mallis måste fasas ut. Magdalena Andersson gick in i den förra valrörelsen med löften om att inte höja skatter. Hon måste gå in i nästa med löften om att göra det motsatta.